Norges trassigeste georgine?
Det er rart med det, men det er for min del endel følelser involvert i hagingen. Jeg blir glad og stolt når plantene strutter og viser seg fra sitt beste og helt klart har fått godt stell, og jeg får dårlig samvittighet når de blir stående å sutre fordi de får dårlig stell… Hagen her er jo ikke så stor, så vi når stort sett over det som er, men det hender jo noen stakkars individ faller litt mellom stolene. Som denne georgineknollen feks.
Når georginene (temmelig sent) ble hentet frem fra sin vinterdvale så var det en av knollene som ble bedømt som helt uttørra og død. Slik skjer, og ettersom dette var en knoll jeg har flere av så ble den raskt avskrevet. Men knollen ville noe annet den… I stedet for å gå på komposten så ble knollen glemt igjen på asfalten. I forrige uke ryddet mannen, og bare se hva den lille luringen hadde fått til! Denne knollen på bildet har altså stått akkurat slik som bildet viser, helt uten jord, og kun med den fuktighet som har kommet fra oven – og allikevel produsert flere spirer! (og et lite ugress..)
Knollen er nå plantet i beddet, og jeg lover å gi den mye bedre stell neste vår *rødme*











26 juli 10
For en viljesterk frk., håper du viser bilder når frøkna kommer med blomster (for det gjør hun nok, så viljesterk som hun er. Dette må jo være en dame dette her).
Har det akkurat på samme måten med hagen, følelsene er involvert.
Ønsker deg en fin ny uke.
Klem fra Mio