Det finnes en hel rekke ulike arter, og de er jammen ikke i direkte slekt alle sammen heller så det blir for komplisert for meg å prøve å skrive mer om det med den høyst begrensede kunnskapen jeg har. Men det er verdt å merke seg at flere av hengelavartene er truet så vis omsyn om du skulle komme over en forekomst.

Markblomster har stått meg nær helt siden jeg var bitte liten. Selv med en hage full av blomster så var det markblomstene jeg helst ville plukke. Jeg liker rett og slett at de må jaktes på, som små skatter, og så synes jeg de fleste markblomster har et lettere utrykk enn de fleste hageblomster. Nå går jeg ikke så mye tur i skog og fjell for tiden, men vi har en flora liggende i bilen og mannen har blitt riktig flink på å stoppe bilen på kommando når kona ser noe spennende… (Jeg har tidligere skrevet kort om to floraer: Markblomster og Gyldendals store nordiske flora)

Månedens konkurransetema er markblomster, og det triller inn den ene flotte kandidaten etter den andre. Jeg får intenst lyst til å sette meg ned i en blomstereng og binde en krans, og setter stor pris på alle de herlige blomstene som dere bringer inn i stua til alle leserene av moseplassen, meg selv inkludert.

Om du ikke allerede har delt en markblomstglede så håper jeg du gjør det. Konkurransen er åpen for alle!

Snart kommern, sommern :D

Det dukker stadig nye vårgleder opp i hagen, både ting jeg har plantet, og de som kommer helt av seg selv :)

Fra jeg var liten av så har jeg likt å plukke blomster, og da spesielt markblomster. De kommer jo i mengder både i antall og variasjon, og de gir en egen feelgood stemning til bukettene som de mer ordentlige hageblomstene ikke greier. Markblomster er upretensiøse, uperfekte og fulle av sjarm. De har duft, lyd og form, og de farger opp på de mest uventede steder.

Jeg vokste opp litt utenfor Oslo, området er delvis jordbrukslandskap, og delvis byggefelt. Men mellom alt dette planlagte så var det små skogholdt, glemte enger og grøftekanter fulle av skatter. Jeg fikk tidlig et knippe «hemmelige» blomstersteder, steder hvor jeg visst at jeg kunne finne den første hestehoven, eller liljekongvalene, eller annet som var litt sjeldent. Jeg hadde mentale lister over hvor jeg kunne finne hva, og hvert år fant jeg et nytt sted. Ettersom jeg ble eldre så tok jeg bil i bruk for blomsterplukkingen min, og dermed økte muligheten for steder jeg kunne oppsøke, og mengde jeg kunne ta med hjem. Dersom mor og far skulle ha et stort selskap så plukket jeg blomster i flere timer, og brukte så minst like lang tid på å sette opp blomstene i buketter og oppsatser. Hehe, var vel andre mer nyttige ting jeg kunne gjort, men jeg satt sånn pris på å kunne pusle med blomstene mine at mor stort sett lot meg holde på. (jeg har skrevet noen tips om å plukke blomster tidligere)

Markblomstene må ikke plukkes heller, det kan været like fint å bare se på de. Passere svingen som er blå-blå av fagerklokker, se det lyse rosa 200meter unna fra en geitramseng, eller, om man er heldig, kunne ligge rett ut i en eng full av alt mulig, og bare se på blomstene som vaier. Når mannen og jeg er på kjøreturer i nye regioner så må det gjerne legges inn ekstra med tid for blomstersafari. Jeg sitter og speider ut, og mannen kjører. Ser jeg noe rart så må han stoppe, og jeg ut med kamera og flora for å se om det er noe nytt og spennende, eller en kjær gammel kjenning.
Grøftekantene er fulle av gull, og sommeren er en deilig tid!

I dag er siste dag for påmelding til konkurransen for tittelen Frøken Markblomst 2009, kanskje du har lyst til å delta?

Tyrihjelmen er som andre hjelmer meget giftig, det botaniske navnet (og det engelske) kommer av de greske ordene for ulvegift. Dette er ikke en plante man lar barn plukke!
Wolfsbane, a wildflower.

Svartburkne tilhører småburknefamilien og har flere slektninger som ligner på seg. Bladstilken kan bli opp til 25 cm, hele planten blir skjelden høyere enn 20 cm. Når jeg satt og leste meg opp på denne fikk jeg forresten greie på noe jeg alltid har stussa på, det grønne på bregner er bladstilker som er fliket, ikke grener med mange små blader på! Bladstengelen er smal, og de små bladflikene er runde med ett nervemønster og litt rifling (klikk på bildet for å se større).

I mildere klima er svartburkne vintergrønn, men i Norge mister den som oftest det grønne i løpet av vinteren.Eksemplaret på bildet er av skogsgledene jeg fikk fra svigefar på Sunmøre, og for ett funn!

Eiendommen her har en liten naturalisert fjellete bit som er tiltenkt en fremtid som moseskog, og der skal jeg prøve å plante svartburkne. Aner ikke om jeg får den til å trives, men det er da så absolutt verdt ett forsøk :)
Maidenhair Spleenwort, a beautifull little fern that grows wild in the forrest, and that I plan to bring into the garden